bilde av: St. Paul & The Broken Bones kjøp billetter til Bergenfest 2017 her

St. Paul & The Broken Bones

I tenårene ville Paul «St. Paul» Janeway aller helst bli predikant. At autentisk sørstatssoul skulle bli forkynnelsens objekt er en gudegave til musikken. 

Ingen sekulære toner var å høre i huset til Janeway-familien i Chelsea, Alabama. Gospel ble spilt over en lav sko, både hjemme på stereoen og i den lokale menigheten. I kirken lærte unge Paul å synge og spille gitar, før han i tenårene ble reddet av rocken: han lot seg fascinere av artisteriet til Nick Cave og Tom Waits og dyrket Led Zeppelin i et lokalt coverband. Han åpnet også ørene for soulmusikk og sentrale musikkhistoriske forutsetninger for St. Paul And The Broken Bones som Otis Redding og James Carr.

Sammen med bassist Jesse Philips inntok Janeway i 2012 et studio i Alabama for en sesjon som skulle bli et «last hurrah» før voksenjobbene ventet. Men noe helt spesielt skjedde i Ol’ Elegante Studios, noe de ikke kunne snu ryggen til. De utsatte voksenlivet og inviterte med seg et lokalt stjernelag av musikere (bl.a. Browan Lollar fra Jason Isbells 400 Unit), samt produsent Ben Tanner fra Alabama Shakes. Sammen skulle de skrive videre på sørstatens anselige musikkhistorie. 

St. Paul And The Broken Bones er et rendyrket soulprosjekt som spinner rundt Janeways velsignelse av en stemme og hans ytterst teatralske scenevesen. «[He] mixes a great preacher's sense of theatre with a fabulous gospel/soul voice», skriver The Guardian, mens iTunes – som presenterte låten Call Me som ukens singel tidligere i år, postulerte: «(…) it's Janeway – upshifting from a Sam Cooke-style honeyed whimper to a sweat-soaked, Otis-esque scream – who steals the show.» 

Ved bruk av teknologi fra den gamle skolen har de lykkes i å gjenskape lyden av de store soulartistene fra 60-tallet. Det er vel heller ingen grunn til å endre på en suksessoppskrift? Få artister lykkes i å legge ut på retro-røvertokt uten å høres ut som en uinspirert kopi av originalen, men St. Paul & The Broken Bones fremstår som den ekte varen. En av suksessfaktorene er råskapen i deres musikalitet: verken vokalist eller band har noe å gjemme seg bak i deres analoge tilnærming til musikken. 

De seks litt nerdete hvite middelklasseguttene har overraskelsesmomentet på sin side: få er forberedt på den soulsensasjonen de har i vente før bandet har spilt sin første takt. Her er altså advarselen: stålsett deg for både bakoversveis og hakeslepp når Alabama-gruppen for første gang spiller på norsk jord under den kommende utgaven av Bergenfest.

Følg bergenfest